Januar er talt opp, og elbilandelen når nye rekorder. Nesten 96 prosent. Hvem skulle ha trudd? Med dette er det bare å blåse fanfare og erklære 2025-målet som nådd.
Det er en arbeidsseier. Den skal deles mellom politiske myndigheter som har forstått at virkemidler må stå over tid, av forbrukere som har tatt lønnsomme klimavalg og av en ytterst omstillingsvillig bilbransje. Hatten av for oss!
Norge er i særstilling. Mens elbilsalget i de fleste land i Europa i beste fall går så der, er Norge ikke hestehoder, men fem til ti år foran. Det særnorske bilavgiftssystement skal ha mye av æren. Uten både høy engangsavgift for fossile drivlinjer og mva.-fritak for elbiler, hadde vi aldri nådd så langt.
Tilbake i 2016 da 2025-målet ble vedtatt, jobbet jeg på Stortinget. Hvor mange av representantene som med hånda på hjertet trodde det skulle være mulig å nå målet, det vet jeg ikke. Men jeg tørr våge å påstå at det var mange som tvilte – men likevel stemte for.
I løpet av neste stortingsperiode – etter hvert som vi vil begynne bare å si bil og ikke elbil om elbilene, vil det måtte bli mer mva. Men videre innfasing må skje gradvis og forutsigbart. Gitt situasjonen i bilbransjen, som fortsatt er preget av dyrtid og høy rente, taler mye for at politikerne bør bruke muligheten ESA har gitt til å videreføre dagens mva.-fritak på kjøpsbeløp opptil 500 000 kroner ut 2026.
For mens vi feirer ett av ytterst få oppnådde klimamål, må vi ikke glemme at 2025-målet bare er et delmål. Neste skritt er målet om en bilpark som i all hovedsak er utslippsfri i bruk. Der bør vi være senest i 2040. Det krever fortsatt bruk av virkemidler.
For Norges klimaforpliktelser er det siste prosentene som fortsatt velger bil med eksosrør av mikroskopisk betydning. Prisen de må betale for ikke å velge elektrisk er blitt svært høy, og verre skal det bli fra 1. april, når de siste avgiftsøkningene fra forliket om Statsbudsjett for 2025 kommer.
Etter hvert som vi «alle» har blitt elbilister, har vi alle vår egen elbilhistorie. Jeg var en early runner. Motivert av avgiftsfritak og kollektivfelt-tilgang tilbrakte jeg over 100 000 kilometer bak rattet i en lyseblå Think fra 2010 – 2013.
Det var de riktig gode dagene, da vi var neste alene i kollektivfeltet, og resten av bilistene smilende slapp de små, søte «legobilene» inn og ut av køen, tilsynelatende med stor aksept for at når man tok bryet med å kjøre en slik bil, var det bare rimelig at man skulle slippe køen.
Høsten 2013 kom Tesla Model S, elbilister ble plutselig misunnelsesverdige og kollektivfeltglansbildet begynte forsiktig å revne, før årene hvor modelltilfang og batterikapasitet økte, og rekkeviddeangst ble allemannseie.
For en tur det har vært, hele veien til mål.
