Av advokat Anna E. Nordbø, Norges Bilbransjeforbund
Vi råder bilforhandlere til å sette inn en konkret leveringstid i kjøpekontraktene. Droppes dette, kan det få dramatiske konsekvenser. Unngå formuleringer som at leveringstid er «usikker», «mer enn 6 måneder» eller liknende.
Leveringstidspunktet er viktig å fastsette. Dersom levering ikke skjer til avtalt leveringstidspunkt, er leveransen forsinket og misligholdt. Forbrukerkjøpsloven, som gjelder ved salg fra forhandler til forbrukerkunder, fastslår om leveringstidspunktet at: «Tingen skal leveres uten unødig opphold og senest innen 30 dager etter kjøpet, hvis ikke annet er avtalt.» Kort sagt betyr det at det må leveres innen 30 dager, med mindre annen leveringstid er avtalt. For nye biler vil 30 dager normalt være for kort leveringstid, med mindre bilen allerede står i Norge. Derfor er det viktig å sette inn leveringstid i kjøpekontrakten. Temaet for dette innlegget er først og fremst relevant ved nybilsalg. Bruktbilsalg er normalt ikke særlig utfordrende når det kommer til leveringstid.
For en forhandler vil det ofte være vanskelig å forutsi når nybilen kan leveres. Dette avhenger dels av importøren og enda mer av fabrikken. Det er derfor fristende å skrive at leveringstid er «usikker», «mer enn 6 måneder» eller liknende. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig som avtale om levering, og lovens 30 dagers-leveringsfrist blir da gjeldende.
Hvilke krav stilles så til avtalen om levering? Bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven er basert på et EU-direktiv, og av direktivets forhistorie går det frem at forbrukeren skal sikres bedre forutberegnelighet med hensyn til leveringstidspunkt. Om dette skriver Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (som har ansvar for forbrukerpolitikken) i proposisjonen til lovendringen (prop.64 L (2013-2014): «Ordlyden i de ulike versjonene av direktivet tilsier at avtalt leveringstid må konkretiseres, og at en skjønnsmessig angivelse av leveringsforpliktelsen ikke er tilstrekkelig til å fravike direktivet.» Departementet støtter seg til ordlyden i direktivets såkalte fortale, hvor avtalt leveringstid omtales som «a specific delivery date» (engelsk), «en bestemt leveringsdato» (dansk) og «exakt leveransdatum» (svensk). Utfra ordlyden er det nærliggende å si at det kreves at det settes en konkret leveringsdato. Forbrukerkjøpsloven tar imidlertid høyde for at det kan avtales et tidsrom for levering. Utfra direktivets ordlyd og det faktum at det er snakk om et totalharmoniseringsdirektiv (med svært begrenset mulighet for nasjonale avvik ved implementering av direktivet) er en rimelig tolkning at det leveringstidsrommet den norske loven åpner for å avtale ikke kan være særlig langt.
Det finnes noe rettspraksis omkring leveringsreglene, men de dommene og vedtakene som finnes er svært konkrete og gir lite generell veiledning i hvor langt leveringstidsintervall som kan avtales. Generelt mener vi i NBF at handlingsrommet i marked for dyre, tilpassede kapitalvarer, som nybilmarkedet, må være større enn andre marked for billigere og mer standardiserte varer. Et tidsintervall gir dessuten mer forutberegnelighet for kunden enn mer vagt angitt leveringstid. Det er ikke mulig å gi en fasit på hvor lang tid tidsintervallet kan dekke for å være innenfor loven.
Det er verdt å huske på at leveringstiden også definerer når kunden plikter å hente bilen. Før leveringstidspunktet er ikke kunden forpliktet til å hente bilen. Å sette leveringstiden langt frem, for sikkerhets skyld, innebærer at forhandleren risikerer å måtte lagre bilen i perioden fra faktisk levering fra fabrikk/importør til leveringstidspunktet avtalt med kunden. Da vil naturligvis rentetap og lagerkostnader påløpe.
Konsekvensen av at det ikke leveres innen leveringsfristen, er at kunden kan fremme ulike misligholdskrav. Det mest dramatiske alternativet er at kunden kan sette en tilleggsfrist, og ved utløpet av tilleggsfristen kan kunden heve kjøpet. Det vil si at salget tapes. Lovens forutsetning er riktignok at tilleggsfristen er «rimelig» (eller «appropriate to the circumstances», som det heter i den engelske versjonen av direktivteksten), men praksis har vist seg å være lempelig med å akseptere den fristen kunden setter.
For å oppsummere: Det rettslige forholdet at veien fra forsinkelse til heving er kort og enkel for kunden, gjør det viktig å være nøye med å sette en leveringsfrist som er realistisk for forhandleren. Ikke minst er det viktig å i det hele tatt sette en frist, slik at forhandleren ikke automatisk blir «fanget» av lovens 30 dagers leveringsfrist med påfølgende stor hevingsfare.
